12. mar. 2013

Bokomtaler av Elise og mysteriet med dei døde hestane til U-prisen.

Må sei eg er svært nøgd med meldingane frå ungdommen til U-prisen for 2012!  
Fine hestar, gale prestar 
«Å skjere hål i kyr er noko av det kjekkeste Kalle veit.»
Denne boka handler om 13 år gamle Elise som er veterinærassistent for onkel Kalle som skal være veterinær i Tordenbygda en sommer. Boken ser ikke så gøy ut på utsiden, men ikke døm en bok etter om slaget. Den er knallgod. Temaet er et utdragav hvordan en ekte veterinær har det i praksis, men etter hvert likner den mer og mer på mange av Hardygutt bøkene jeg har lest. Jeg liker mysterier og denne boken er en bra mysteriebok, som forresten godt kunne vært en Tv serie.

Les alle ungdommens meldingar av barne- og ungdomsbøker utgiftt i 2012.
 
Boken var gripende med en gang, og jeg fikk lyst til å bla videre for å finne ut hvordan det gikk. Slutten var
overraskende, her blir alt oppklart og avklart. Boken er verdt terningkast 5 fordi at den varte lenge etter at jeg var ferdig med den, denne kommer jeg til å huske. 

Jeg anbefaler boken.

Overkommelig nynorsk

Elise er 13 år. Hun jobber som vetrinærassistent i Tordenbygda, hos onklen sin. Livet som vetrinær byr på mer spenning og er mye farligere enn hun hadde forventet.
Boken er skrevet av en som hetter Anne Viken, som selv er vetrinær. I starten var boken ganske uinteressang, jeg tok meg selv i å hoppe over fler avsnitt. Utover i boken kom det en ganske brå spenningskurve, og boken blir pluttselig mer spennende. 

I og med at forfatteren er vetrinær selv blir boken mye mer troverdig. 
Den er skrevet på nynorsk, og er rimelig lettlest. Det er fortsatt noen ord som jeg ikke forstår. Det at den er
nynorsk tror jeg skremmer vekk flere unge lesere. Innholdet i boken kan bli litt barnslig, forfatteren kunne godt ha «dratt i» litt mer. Tror jeg ville likt boken bedre for et par år siden,. I tilleg er dette helt klart en «jentebok». 
Som sakt startet den litt tregt, men sluttet bra. Allt ble oppklart. Boken var ikke forutsigbar, og den var kreativ. Forfatteren må ha hatt god fantasi. Boken har ikke noe spesielt viktig eller «dypt moralskt» innhold, men virker som om at er skrevet for å underholde, noe den også gjorde. Spesielt siden hester er et sentralt tema, og jeg har drivd med hester i over 6 år, kan jeg kjenne meg igjen i flere ting/situvasjoner. Av de hestebøkene jeg har lest scorer denne ganske godt.Syntes det var en bra bok, men når ikke helt opp til å vinne Uprisen. 
Terningskast: 4. Anbefaler du boken Ja 
KJEDELIG SA DU? IKKE DENNE!
Denne boka er original. 
 
Den er en slik jeg kommer til å huske i god tid fremover. Handlingen er full av fantasi og merkelige påfunn, som jeg aldri kunne ha kommet på selv. Omtrent slik går den: Elise skal få prøve seg som veterinær denne sommeren, sammen med onkelen sin i en liten, men gammel bygd. De har mye å gjøre, for her og der blir hester, kyr og andre dyr syke rett som det er. Men etter hvert begynnermystiske ting å skje, og Elise blir mer og mer nysgjerrig på om det finnes sammenhenger mellom hester som ikke blir friske, eldgamle tegninger på kirkeveggen, stinkende døde kyr, en fremmed russer med en beksvart hest og sinte gamle menn.
Gjennom hele boka er spenningskurven på topp. Det er veldig mye som skjer hele tiden, kun med få, korte
pustepauser innimellom. Mange bøker blir kategorisert som kjedende og tunge å lese. Det er absolutt ikke denne, men det kan bli litt mye å holde styr på. Selv om alt løses til slutt.
Hovedpersonen er som ho vedpersoner skal være etter min mening i en historie som dette. Sta, egenrådige,
dumdristige, men også medfølende, nysgjerrig og til sist også veldig geniale som kommer fram til løsningen på
hele historien. Og det er også vanskelig å plassere personene i en spesiell bås etter alder, kjønn, identitet og så videre, noe som gjør det enkelt å kjenne seg igjen i vedkommende. Resten av personregisteret i denne boka blir også beskrevet på en morsom og realistisk måte. 
Noe annet som er veldig bra er det at forfatteren selv er veterinær. Hadde jeg ikke visst det, ville jeg ikke tatt boka seriøst. Da ville mye av handlingen av meg blitt stemplet som merkelig og uvirkelig. Nå gir det derimot stor glede å få et morsomt og annerledes innblikk i dyrlegehverdagen. Det er for øvrig kanskje det eneste av handlingen man lærer noe av, for boka har ingen utpreget moral eller tankevekker, slik som mange andre. For meg er det egentlig en ren befrielse, for underholdningsverdien i boka er god nok i seg selv.
 
Underveis og etter atjeg hadde lest boka, kom jeg på tanken om at den mer eller mindre er skreddersydd for
meg. Er man veldig pessimistisk, vil man si at den kun passer for de som er jenter (som meg), hesteinteresserte (som meg), unge nok til å like humoren i boka (jeg kan gjerne ha glede av litt barnslig humor), gamle nok til å forstå og «takle» handlingen (ofte ganske groteske og forferdelige hendelser) og som er forberedt på å huske hva som har skjedd, tenke en del selv og henge med selv om det kan bli litt mye. Eller man kan si at den faktisk kan passe for alle som kanskje er lei av kjedelige bøker, og vil ha litt mer handling og mindre litterært hodebry med vanskelige og krevende tekster. Jeg velger å gå for det siste, og ønsker at alle gir denne boken en sjanse. Detfortje ner den.
Jeg vil nevne at dersom jeg kun skulle tenkt subjektivt, ville jeg gitt boka en 6-er. Men det ønsker jeg ikke.
Isteden gir jeg den en 5-er, og oppsummerer de negative faktorene med at det kan være litt vanskelig å henge med og litt urealistisk med alle situasjonene hovedpersonen havner oppi. Jeg vil avslutte med å si at denne boka på mange måter er litt som Hodejegerne av Jo Nesbø for ungdom (obs, jeg har ikke lest boka, kun sett filmen), og at det er særdeles imponerende at forfatteren gjennomfører og kommer i land med en slik historie så godt som hun gjør. Dette vil jeg si er en seriøs finalekandiat.


Anbefaler du boken: ja.

Og så til slutt eit slakt:

Elise og mysteriet med dei døde hestane
Joda...
Jeg er ganske glad i dyr og sånt, men denne boka falt ikke i smak hos meg. Jeg slet med å begynne på
boka fordi at jeg hele tiden datt ut inni setninger, og måtte starte på nytt flere ganger.
Boken handler om tretten år gamle Elise. Hun er i tordenbygda f or å assistere for Onkel Kalle som er veterinær. Det er en typisk krim bok med noen mysterier om dyr og folk, så etter min mening ble det for forutsigbart.
Anbefaler du boken: Nei

9. mar. 2013

Babettes gjestebud - bygda møter fransk gourmet

Når bygda møter det nye, kjem den konservatismen fram. Det blir god humor, eller satire, men mest av alt er det faktisk realiteten som slår oss i ansiktet. 

8.mars dro vi til Dale for å sjå Babettes gjestebud på Ungdomshuset Trudvang.

Babettes gjestebud  av Karen Blixen. Regi: Terje Strømdahl. På bildet: Thea Stabell. Alle foto: Gisle Bjørneby. Stykket går på Nationaltheatret.

Det må eg sei. Det er sjeldan kost med slikt kvalitetsteater på bygda. Før måtte vi nøye oss med Bygstad-revyen, det var liksom bygdenivået og det fekk vi no fint leve med. Elsk din lokalkultur, sjølv om den er så harry at du heller vil sitte på glattcelle enn møte opp. Men no finst her altså både opera på internasjonalt nivå på Åmot operagard og teater på nasjonalt nivå for oss som ikkje set likheitsteikn mellom å bu på bygda og å synge falskt. (Ja, eg har litt fordommar, og dei vert stadig bekrefta, og delvis, som no, avkrefta).


Det er Litteraturmisjonen i Dale ein kan takke for at Babettes gjestebud kom til Sunnfjord. Da dei, utan forvarsel, sende meg programmet sitt i posten, og eg noko skeptisk las tittelen "Litteraturmisjonen" tenkte eg: Er det eit forlag som gir ut misjonsbøker?. Eller kanskje nokon som vil frelse meg. Her er trass alt ein del Indremisjon i området, og ein veit aldri kva dei finn på når dei ikkje går i demonstrasjonstog mot ekteskapslova eller finn på andre sprell. Men neida, eller joda, frelse meg ville jo Litteraturmisjonen gjerne gjere, men då med teater og litteratur. God bless. Her finst altså likesinna. Ein må berre  få eit brev frå dei i posten for å få auga opp her ein sit nedsylta i eigne manus og trur ein er einaste i distriktet som ikkje liker lokalrevy (eg veit vi er mange, men for det retoriske poenget sin del).

Babettes gjestebud, handlar, i korte trekk om to døtre av ein prost og emissær som levde i Balsfjord sist på attenhundretalet. Medan døtrene var 17-18 år gamle kom to franskmenn til Balsfjord, og begge vart dei betatt, eller rettare sagt besatt, av den yngste, som også hadde ei svært vakker songstemme. Mange år seinare bankar den franske kvinna Babette på dei to ugifte døtrenes dør, og hos dei vert ho verande i mange år, før ho ein dag vinn 10 000 franc i det franske lotteriet. Då framfører ho eit ønske for søstrene. Ho ville lage ein fransk middag for dei og deira trauste omgangskrets av frelste og halvsenile gamlingar. Vi kan også omtale dei som den avdøde prosten sine disiplar, eller menighet. Dei to halvgamle, ugifte prostedøtrene vert sjølvsagt svært skeptiske, dei har jo aldri smakt fransk mat før, og går ei nervøs tid i møte medan stadige forsyningar ankjem Balsfjord frå Paris. Kvardagen kjem heilt ut av balanse, som seg hør og bør når to gamle jomfruer på bygda får ei skilpadde levert på døra. Skilpadda er attpåtil levert i trillebår av ein gut med rødt hår som jobbar på ein båt. Gud betre, ikkje rart ein vert stressa.

Dagen for gjestebodet kjem, og med stor skepsis, som seg hør og bør, fransk middag har dei trass alt ikkje ete før, sette gamlingane og døtrene seg til bords. Dei fekk servert vin, noko dei aldri før hadde smakt, og rettar dei ikkje skjønte namnet på. Farlig, farlig, alt nytt kan jo potensielt drepe deg, og dei mistenkte då også at Babette ville prøve å forgifte dei med maten. Forventar ein det verste, vert ein i det minste ikkje skuffa. Dei skjønar naturleg nok ikkje kva kvalitetsprodukt dei vert servert då deira referansepunkt er havrelefser og lutefisk. Du forstår som kjent ikkje at du drikk ein dyr, fin rødvin, om du er van med papp og cider. Like fullt stolar gamlingane og søstrene på sine eigne, svært snevre, referansar. Det er fantastisk lattervekkande, og utruleg virkelighetsnært. Dei takkar for god mat, men er ikkje klar over at dei har blitt servert eit måltid av Paris beste kokke ved Paris dyraste og mest eksklusive restaurant. Slik går det når ein går heime og stullar heile livet. Spot on.

Det er fascinerande korleis møtet med noko framand, ein innflyttar eller ein ny kultur på ein svært effektiv måte får lokale, lat oss kalle det, smalsyn, fram i lyset. Vi ser det i Babettes gjestebud, vi såg det på SoF Teaters oppsetting av My Fair Lady goes Sogn og Fjordane (les min omtale av stykket). Når bygda møter det nye, kjem den konservatismen fram. Det blir god humor, eller satire, men mest av alt er det faktisk realiteten som slår oss i ansiktet. Og ingen stad kjem dette møtet med det nye betre fram enn på teater, i film eller i litteraturen. Babettes gjestebud er smekk full av komikk, og komikken vert skapt i møtet mellom det nye, eksterne, eksotiske, og dei to søstrenes angst for det ukjende. Når ein då får smaken på, eller ser, det verkeleg gode, klarer ein ikkje bedømme det med anna enn "gud betre", og så bli stressa og nervøs, eventuelt ta total avstand. Nei ditta hakje vi sitt før så då e da sikkert satans verk. Omtrent slik reagerte dei, og omtrent slik reagerer mange også i virkeligheten.

Den kjem også fram i møtet mellom dei lokales og Babettes fantastiske mat. Dei gamle, frelste sjelene maktar ikkje sette ein verdi på kvalitet, fordi dei er ikkje vane med det. Dei ser ikkje gullet, fordi dei er vane med koppar. Det skal som kjent kompetent vurdering til for å vurdere ein annans kompetanse.

Likevel vel Babette å servere dei ypparste kvalitetsmat. Ho forventar ikkje at dei skal forstå kva det er dei får servert. Ho gjer det for seg sjølv, ikkje for dei. Heldigvis. Å kaste perler for svin er som kjent dårleg bissniss med mindre ein har personleg moro av det.

Forma på stykket er ein slags monolog framført av Thea Stabell. Det er som ei levande lydbok, på eit vis, men med skodespelarens uttrykk, stemme og kroppsspråk. Einaste rekvisittar på scena er to krakkar, eit stearinlys og nokre ark, eller eit brev. Lyset blir også nytta til å illustrere skifte i setting, scener eller stemningar. Vendepunktet i handlinga kjem når Babette ønsker å invitere til gjestebod. Brått står søstrene fram i eit nytt lys, frå fromme og snille menneske som tek seg av fattige, til fordommsfulle, eller kanskje, engstelege i møte med det nye: Babettes måltid.

Dei ser henne nesten som ei heks der ho står på kjøkkenet og kokar med grytene sine, og guten frå båten er hennar hjelpesvein. Dei framstår etterkvart ein smule patetiske, og dette vert godt illustrert når Thea Stabell via stemmebruk og kroppsspråk framhevar komikken i søstrenes reaksjonar på nye, og uvante ting. Salen skrattar godt.

Etter at stykker var over, vart det servert skilpaddesuppe i Jakob Sande-løa. Den smakte fortreffeleg. I tillegg klarte underteikna å drikke ei flaske Svart hav, eller Kinn-øl. Det kan trygt anbefalast. Og underteikna blir dessutan svært så glad når ho oppdagar slike ting som Litteraturmisjonen her lokalt. Kulturgourmet, ja takk. Publikum er her, og dette vil vi ha meir av. Det einaste eg saknar er meir yngre folk blant publikum. Kvar er dei henne? Her var ein del, men der kunne vore langt fleire.

Om du vil vite meir om Litteraturmisjonen og deira program, kan du følge dei på Facebook.
Googlar du Litteraturmisjonen kjem du nemleg, ganske riktig, til ei side for trykking av biblar.

Babettes gjestebud  av Karen Blixen. Regi: Terje Strømdahl. På bildet: Thea Stabell. Alle foto av Thea Stabell: Gisle Bjørneby. 

7. mar. 2013

Damene som vender full, fast jobb ryggen og fortel om livet med små barn er den nye vinen.

KVINNEDAGEN: I anledning kvinnedagen har eg skaffa meg to heilt nye bøker som tek opp problemstillingar knytt til, lat meg seie det enkelt, kvinneliv. Da det personlige ble politisk er ei sakprosabok som tek opp kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-talet, og er ei lettlesen og engasjerande (fordi den inneheld så mange refaransar, sitat og erfaringar) bok.
"Ingen fortalte deg at ekteskapet skulle føre til et liv i fullstendig isolasjon, at det egne lille hjemmet skulle bli et fengsel, at du skulle bli drevet til randen av sammenbrudd fordi du aldri har et voksent menneske å snakke med. Du klarer ikke å leve opp til forventningene om å være en prektig mor (Bang 1973:11)." s 34
Kvardagen kom, då som no, som julekvelden på kjerringa. Den gong: husmortilværelsen er ikkje så glamorøs som den vart framtilt. No: full jobb og ungar er ikkje så enkelt som det damablada fortel oss.
"Kvinner blir framstilt som fanget, satt i bur av samfunnets urealistiske forventninger som de dessverre har gjort til sine egne." s 34
Dette kan vel trygt seiast å også gjelde dagens kvinner. Men idagens samfunn er problemstillinga snudd: ein opplever forventinga til at ein skal ha full jobb, pluss ta seg av ungar og familie, som eit fangenskap. Før var det forventninga til at ein ikkje skulle ha nokon jobb, som var fangenskapet.

I dagens samfunn kan dei fleste kvinner velge. Likevel er klagesongen der. Klagesongen handlar om at kvinner føler dei er "tvinga til å arbeide fulltid" fordi "samfunnet forventar det", og om dei då ikkje gjer det, klagar dei på at dei vert sett på som mindreverdige. Ja, omtrent slik går det. Og så bruker ein tid på å forklare sine valg: deltid eller heimeverande, nett som kvinner få tiår tilbake måtte bruke tid på å forklare kvifor dei var så "uansvarlege at dei arbeidde". Og desse forklarande kvinnene ser vi stadig i media.
Nokre, som sosiaologen Linn Stalsberg, problematiserer strukturelle utfordringar. Les intervju med henne i dagens Aftenposten. Rundt førti prosent av norske kvinner arbeider deltid, dei fleste av desse finn vi i lågstatusyrker. Stalsberg kjem no med ei ny bok Er jeg fri nå? på Aschehoug.
Trenden er tydeleg om ein ser på bok- og medieverda der ei rekke kvinner står fram og fortel om sitt valg om å sei opp jobben, trappe ned, og starte for seg sjølv for å få tid til ungar og jobb. Det er inn i tida å stå fram og fortelle kor hardt det er å vere kvinne med full jobb og små ungar. Kvinnene som taklar dette, er henvist til dameblada og bortforklart som "ikkje virkeligheten". Men joda, mange kvinner takler faktisk fint full jobb og ungar. Det har visst berre blitt litt utrendy å stå fram med det. Då får jo alle deltidsarbeidande og heimeverande komplekser, eventuelt får dei ei oppfatning av korleis livet med småunger er som ligg langt frå virkeligheten. Og den dagen dei står midt oppi det, kjem kvardagen som julekvelden på kjerringa og dei skuldar på feministar og andre for at den travle kvardagen kom litt brått på. Dameblada viste ikkje heile realiteten! Nei, men ærleg talt, kven trudde vel det i første omgang?
Damene som vender full, fast jobb ryggen og fortel om livet med små barn er den nye vinen. Dei skapar trass alt ingen komplekser nokonstad då det dei står for er dette: vi innser at vi maktar ikkje alt. Dei er menneskelege. Ein gløymer visst at det også finst menneskelege  kvinner i full jobb som taklar barn på same tid. Folk er no ein gong forskjellige.
Eg har ingenting imot deira valg. Dei vel som dei ønsker. Det er flott. Problemet er når ein begynner å skulde på andre når ein skal forklare "mindreverdskjensla", eller følelsen av å ikkje strekke til, for valga dei har teke.

Rett til full jobb og snakk om likestilling vert nemlig omtolka til "du skal ha full jobb" og "alle skal gjere det same og leve like liv". Her finn vi altså ein tolkningsmessig kortslutning. Ja, omtrent slik går leksa. "Å ha rett til" blir tolka som "du skal". Frie valg vert tolka som "plikt" og "må".
"Frustrasjonen og sinnet delte de norske kvinnene med sine medsøstre i mange vestlige land. De delte også gleden ved å finne sammen i et kvinnefellesskap." s 34
Den gong fann dei saman i kvinnesaksforeningar og diskuterte like rettar for kvinner. No finn mange saman på web og hyllar deltid og heimetid. Før var du i opposisjon om du var feminist, no er du i oppisjon om du vel deltid. Eller, nei, det er du ikkje. Deltid er ganske så mainstream, blant kvinner. Og sjelden høyrer vi om kva mannen driv med i desse kvinnenes liv. Han er fråverande i historia.

Line Konstali, forfattar av boka Ikke bare mamma, etterlyser fokus på forbruk, levestandard og konsum i ein kronikk i Aftenposten 4.mars. Høge krav til livet, i form av materialle goder, fullført utdanning, bustad gjer at mange kvinner og menn må jobbe fulltid for å få det til å gå rundt. Dette er eit valg ein sjølv kan gjere noko med, skriv Konstali. Ein kan faktisk kutte ned på forbruket.

På Facebook vart det igår diskutert deltid vs fulltid, og fleire kvinner skreiv at dei valgte deltid på grunn av "prioritering" og "viktig". Og at småbarnstida er viktig. Dette er sjølvsagt. Men det er tydelegvis mest kvinner som prioriterer, eller synest det er viktig, eller tek ansvaret frå menn og legg det over på seg sjølv. Det er ingenting spesielt å skryte av at ein ikkje deler ansvaret likt med sin mann. For når ein seier at ein prioriterer å vere heime, så seier ein på same tid at mannen eins ikkje gjer det, eller ikkje får det, for ein av partane må vel jobbe for å tjene penger medan den andre prioriterer det viktige. Rar logikk, og den backfirer ganske heftig på kvinners menn, som ergo, ved å jobbe fulltid, ifølge desses logikk, verken prioriterer eller anser unger som viktig. Rar retorikk. Eller kanskje kvinners måte å forklare og rettferdiggjere for seg sjølv valget dei tar. Kva med at menn og kvinner delte på å arbeide deltid, samt "prioritere" og vektlegge "viktige ting"?

Mange av dagens kvinner føler seg moralisert over av kvinner som arbeider for alle kvinners rett til full jobb og lønn på linje med menn. Dei føler seg stempla av desse fordi dei sjølv arbeider deltid eller er heimeverande. Det er litt som å kjefte på meg fordi eg køyrer Mercedes og du ein gamal Saab. Irrasjonelt. Eg kan like lite hjelpe for ditt valg av bil, som du kan for mitt. Om du får komplekser grunna min bil, er det ikkje mitt ansvar. Teit parallell, tenker du? Kanskje det, men det er same prinsipp.

I boka "Da det personlige ble politikk" fortel ei kvinne om moras erfaringar, som utearbeidande kvinne i eit miljø der dei fleste kvinner var husmødre. Igjen er det heimeverande kvinner som kritiserer den arbeidande:
"Hun har jo formidlet fordommer som hun møtte når hun realiserte seg på ulike fronter. Det gjaldt både i hverdagen blant kolleger, i det politiske liv. Så jeg har alltid hatt det blikket, og så er jeg vokst opp i et hjem med veldig blikk for sosial urettferdighet. Så der tror jeg det var en sterk rettferdighetsfølelse, den opplevelsen av at kvinner ikke skulle ha like muligheter, at kvinne skulle bli fordømt for handlinger som menn ikke blir fordømt for, for eksempel i forhold til seksualitet. At noen skulle legge begrensninger i forhold til forventninger til hvordan jeg skal være, se ut, den typen kvinnebilder som en fikk i veldig mye av i populærkulturen, sånne ting var vi naturlig veldig opprørt over." s 35
Ei av dei etterkvart mange som vel å fortelle om kor hard kombien mamma/ full jobb kan vere, er Karianne Gamkinn, kjent som bloggaren Mammadamen.

Ho har gitt ut ei ganske triveleg bok som handlar om ei småbarnsmamma i full jobb, anno 2000-talet. Tittelen er Beklager, jeg må være mamma. Det framstår mest av alt ei slags bekjennelsesbok til trøst for mammaer som føler seg utrilstrekkeleg som arbeidstakar og mor, men er litt for personlig og referanselaus til å vere spesielt interessant i eit større perspektiv. Eg synest i grunn det er dumt å skulle vere å streng mot ei bok som openbart er godt tenkt, men dette har vi lese før, og boka står i sterk kontrast til andre bøker, eksempelvis Bitterfittan av Maria Svealand, som tek opp same tema og som gjer det langt betre, men antakeleg for ei anna målgruppe. Der Gamkinns målgruppe kan tenkast vere kvinner i liknande situasjon, er Svealands målgruppe ei langt større då den maktar sette problemstillingane inn i eit allmennmenneskeleg perspektiv med ein lysande litterær penn. Kvalitet gir større nedslagsfelt, og her har Gamkinn mykje å gå på, både fortellerteknisk og innhaldsmessig. Regien er altfor slapp, og ho gjentek ofte dei same poenga.

Beklager, jeg må være mamma handlar om Gamkinns eige liv som småbarnsmamma i tidsklemma med full jobb, og sjølvsagt handlar den, som alle slike bøker, om at kombien småbarn/ jobb ikkje er så lett som ein har lese seg til (trur virkelig folk på alt som står i vekeblad??).

Content is king, heiter det innanfor markedsføring: du må tilby kunden din godt innhald for å lokke dei til deg, enkelt sagt, og her ramlar Gamkinns bok dessverre gjennom. Uansett vil det utvilsamt vere mange som fell for innhaldets relevans. Den angår trass alt ei rekke kvinner. Og nettopp difor er det synd boka er såpass "framlagt" då Gamkinn utvilsamt har ein del interessante poeng som no "druknar", eller etterkvart vert kjedeleg å lese, fordi det gjentar og gjentar seg i repiterande øvingar i å ta poenga opp igjen og igjen. Men dette plagar kanskje ikkje målgruppa. Det er mykje patos. Men, igjen, boka treff antakeleg ein del kvinner. Og nokre av dei som kjenner seg att i boka, trykker den til sitt bryst, nett fordi den taler til nett dei, og kanskje er det nett desse Gamkinn ønsker nå. I tillegg til å skape debatt rundt kvinnedagen. Debatten er derimot ikkje ny. Vi såg nøyaktig den same ifjor.

Kvart år blir det gitt ut bøker i anledning kvinnedagen. Fort ut, raskt gløymt. Det er i grunn litt dumt at kvinnedagen har blitt ein slik dag der forlaga kan tømme ut halvbra bøker om likestilling, feminisme, kvinnekamp, u name it. Bokbissniss rundt kvinnedagen er ein årleg happening. Men i år fekk vi da også "Da det personlige ble politikk". Bra.

Eg er også svært usikker på om Gamkinn har skjønt heilt kva feminisme er for noko, då ho i ein kronikk i dagens Dagbladet skriv dette:
Det er på tide å definere feminismen på ny. Vi trenger ikke lenger å si at å være frigjort og likestilt betyr å strekke og kutte båndene til barn, hjem og familie. Vi trenger ikke lenger å si at feminist er lik fulltidsjobb og full barnehage. Vi er der, og vi må inn på et nytt spor. Feminismen må anerkjenne de typiske kvinnelige oppgavene og verdiene. La mor være malen for far i stedet for omvendt.
Faktafeil: Feminisme set nemleg ikkje likhetsteikn mellom å vere frigjort og likestilt, og å kutte band til barn, heim og familie. Ta eit google-søk på feminisme. Slike faktafeil bidreg til å undergrave inntrykket ein får av bokas kvalitet.

Vidare skriv ho i kronikken at feminismen må annerkjenne dei typiske kvinnelege oppgavene og verdiane, samt la mor vere mal for far i staden for omvendt. Ja, det er jo det feminismen går ut på ved å ønske seg meir tilstadeverande menn, og likestilling, noko som inneber fordeling av kvinnelege oppgaver til menn, og mannlige til kvinner, altså like muligheter og oppgavedeling uavhengig av kjønn. Vi har deling av fødselspermisjon, ønske om at også menn skal kunne jobbe deltid om dei ønsker utan å bli uglesett av sjefen. Ein ønsker lik lønn for likt arbeid, slik at det også kan bli naturleg for menn å gå ned i stilling, ikkje berre kvinna fordi ho tjener minst. Altså, om du ser på SV, som er eit definert feministisk politisk parti, så arbeider dei for slike saker.

Boka passar antakeleg best som lektyre for andre som er opptekne å få bekrefta sine eigne meiningar og sin eigen situasjon: ja, eg er normal. Ja, der finst andre som meg. Boka i seg sjølv er ikkje konfronterande. Den tek i det heile lite stilling, utover at Gamkinn sjølv gjer valg i situasjonar: jobbe fulltid, byte jobb, blir sjølvstendig næringsdrivande, utfrå eigne valg i eigen situasjon. Fint lesestoff, og sympatisk prosjekt, men skulle hatt ein langt strammare regi. Eg trur dette tema kan gjerast meir allmennrelevant og interessant, men denne boka maktar ikkje den oppgava.

Den som vil lese ei virkelig god bok om same tema, om enn heilt annleis fortalt, kan som sagt lese Bitterfittan av Maria Svealand. Den har glitrande nærgåande skildringar og er briljant litteratur. Svealand "legg ikkje berre fram stoff", ho gjer det med glitrande litterær penn og maktar gjere det relevant, som ei allmennmenneskeleg erfaring av å leve, langt utover kva ein måtte ha av personlege erfaringar.

Ei anna svært god bok, er boka "Jag skulle aldrig ljuga för dig" av Moa Herngren. Den handlar om ein kvinneleg psykolog, dregen mellom familie og behov for å bestemme sjølv. Denne er skjønnlitterær, men skjønnlitteratur funkar ofte like godt til å fortelle denne typen historier som såkalte "sakprosa". Eg er usikker på om Gamkinns bok kan gå under benevninga sakprosa, grunna nivået.

Svenskane er i det heile gode på denne sjangeren, og om du blir hekta er sjølvsagt Sara Stridsbergs bøker å anbefale, samt Linda Skugge. Linda Skugge skriv glimrande om kaoset som gift og småbarnsmamma. Fantastisk lesestoff, også for andre enn dei som treng oppsøke bøker som fortel dei at "du er ikkje aleine".
 Ein kan sakne slike skribentar i Norge.


5. mar. 2013

Vår tids lokalmat er trailergrill: vakker natur - trashprodukt



Hamburger Trail

I det vakre Jølsterlandskapet går det kyr og sauer denne haustdagen. Likevel er det så og sei umogeleg å få tak i skikkeleg mat langs vegane. Bakterieangst stoppar lokalmatprodusentar, og lokale matrettar er ikkje produsert på lokale ressursar. Vår tids lokalmat er trailergrill.

Teksten vart publisert i tidsskriftet PROSA, nummer 6 2012.

Ser ikkje ut som burger, men det er det dei blir til.
«Ikkje nok med fagre ord, vi treng mat på våre bord», står det på ein låvevegg. I dette lys av fast food-maten som vert servert langs vegane i fjordlandskapet framstår slagordet på låveveggen som ein parodi. Der kunne like godt stått «Naturen er vakker og vill. Til Statoil skaffer den monstergrill». Eg er på veg frå Førde til Vassenden langs E39, og blir ståande og vente medan ein bonde forsøker  jage ein flokk uvillege kviger over vegen. For ein vulgær kontrast, tenker eg når eg køyrer vidare, forbi kvigene som har rømt tilbake til skogen dit dei kom frå. Kanskje like greit at dei stikk av om alternativet er å bli cheese burger på Shell. I bilen har eg niste, og niste er eit must om ein tenker krysse landet. Eg har gitt opp å finne skikkeleg mat langs vegane, og kallar difor vegen Hamburger Trail. Det er ikkje unikt for Sunnfjord. Slik er det i store deler av Norge.

Mismatch mellom mat og natur

Matservering på Boknatti
Dårleg mat er det ein finner langs vegane, men ikkje berre der. I juni var eg på Boknatti i Fjærland. Fjærland byr på noko av det mest spektakulære landskapet du kan tenke deg. Men side om side med beitande, økologiske kyr enda eg opp med å ete ein minimal og overprisa hamburger med rikelig ketsjup. Maten matcha på ingen måte naturen. Maten matcha heller ikkje kokebøkene i denne artikkelen som fokuserer på lokal tradisjonsmat, produksjonsforhold for lokalmat og ønsket om å nytte lokale råvarer. 

Matservering i Fjærland.... Tragisk
Lokal matkultur nødvendig

Vår tids lokalmat er verken svele eller sauehaue, det er fast food. Dette står i sterk kontrast til norske forbrukarar som i stadig større grad etterspør tradisjonell- og lokal mat (Synnovate 2009). På landbruks- og matmessa Grüne Woche i Berlin kan ein sjå at trenden går i retning av det ekte, opprinnelege, tradisjonelle og gamaldagse, og maten skal komme frå ein stad, ha eit opphav og ei historie, skreiv Kari Gåsvatn på kommentarplass i Nationen i 2009. 31.oktober i år melde nationen.no at «Norsk lokalmat og matspesialitetar omset for 2,8 milliardar i butikkane. Det gir ein auke på 22 prosent på to år.» Margrete Haugum seier til avisa at ho ikkje er overraska over veksten: «— Daglegvarekjedene ser at desse varene har vorte viktigare for forbrukarane, og er difor meir interessert enn tidlegare i å ta inn varene. Når ein kjede har byrja, fylgjer dei andre etter».

I den hamburgerprega verdsarvsnaturen har også vi lange grillpølsefrie mattradisjonar. Så lange og så flotte at praktkokeboka Fjordamat i år kom ut i nytt opplag. 

«For innbyggjarar i alle bygdesamfunn vil nettopp matkulturen deira vere viktig å få fram,» skriv forfattarane av Fjordamat, Åsa Kongsvik og Kari Støfringsdal. Fjordamat er ei spektakulær reise i mattradisjonar frå Sogn og Fjordane, spekka med bilete frå gamle dagar. Frå den gongen hønene ikkje la egg om vinteren fordi dei i denne årstida  brukte energien sin på å halde varmen. I påska hadde hønene begynt å verpe att, og då skulle det brukast rikeleg med egg. No lever dei i oppvarma hønsehus og verp heile året.  

Før var dei naturgjevne og klimatiske forholda grunnlaget for den lokale matkulturen. No vert kjøtproduksjon frå storfe oppfødde på seksti prosent kraftfôr (oksar), klassifisert som ei grasbasert næring. Men kan ein kan kalle dette kjøtet norsk? 

Bak kvar liter mjølk ligg omtrent 300 gram kraftfôr, og beiteandelen for kyr er nede i gjennomsnittleg tolv prosent. Kvart år importerer Norge kraftfor tilsvarande eit produksjonsareal på 2,4 millionar dekar dyrka mark i andre land, skriv tidlegare landbruksforskar Svenn Arne Lie i Natur og Ungdoms artikkelsamling Importerte åkrer – artikler for enny landbrukspolitikk. Ole Jacob Christensen skriv i same samling at kraftfôrimporten årleg aukar med fem prosent. Lokal mat får eit hult, eller globalt, preg. Om vi framstiller  rettar av lokalt oksekjøt, vil desse i stor grad vere basert på internasjonale ressursar.


Så kva er eigentleg lokal mat? 

Rettane i Fjordamat må seiast å vere rettar bygd på lokale tradisjonar, ikkje nødvendigvis, i vår tid, på lokale ressursar. Det er lokalforankra rettar, om enn ikkje alltid lokalmat. Praktboka er full av historier av denne typen: «På Hov i Viksdalen brukte dei å hengje opp sauesida bak ein stor etasjeomn. Dei la flatbrød på golvet og fyrte godt opp i omnen. Dei hengde sida opp tidleg om morgonen, så når dei var ferdige i floren var sauesida fin og sprø.» («Floren» er fjøsen). På nyårsaftan åt ein lutefisk eller ribbe, nokre stadar rømmegraut. Frå indre Sunnfjord veit vi at dei koka jula ut med raspekaker og sauehovud trettande dag jul. No om dagen er saueribber billegare enn hundemat, og det står industrikalkun på mange nyttårsbord. Det er vanskeleg å forstå at det kan kallast festmat, men det  kan det altså.

Les meir om helseproblem hos kalkun og kylling: Kva føler du no rev? Trykt i Klassekampen.

Ekte festmat kryssar vegen.
Matprat.no, landbrukets lobbyorganisasjon, serverer lekre oppskrifter på heiltsteikt kalkun med brødstuffing og fløytesaus. Meny har oppskrifter på tradisjonell julekalkun eller nyttårskalkun med fylte lår. Det er ikkje lett for forbrukar å vite at det som faktisk ligg på festbordet er eit dyr som via avl har blitt så store og feite at naturleg formeiring ikkje lenger er mogeleg. Dei må inseminerast. Dei ville aldri ha klart seg ute i naturen, og dei slit med degenererte hofteledd. Mange vil kalle det ekkelt, men Meny kallar det festmat. Industrimat er lausriven frå produksjonform og historie på same tid som historiefortelling rundt mat vert stadig viktigare.


Brenning av høner og andre fakta for barn - om matindustriens desinformasjon retta mot ungar.

I essaysamlinga Lokal og regional mat skriv Gunnar Vittersø at europeiske forbrukarar rapporterer at dei har liten tillit til dei sentrale aktørane i marknaden, det vil sei næringsmiddelindustrien, dei store matvarekjedane og politiske myndigheiter. Samtidig opplever vi i aukande grad at mat vert marknadsført med utgangspunkt i produktet sitt opphav. Internasjonalt er lokal mat ein veksande trend, skriv Vittersø. Margrete Haugum omtaler eit postproduktivt regime.

Det handlar  om at alternative matnettverk kan vekse fram i skuggen av forbrukaranes skepsis til industrimat, parallellt med  eit volumorientert landbruk der stadig fleire bønder må kaste inn handkle og dei attverande vert større. Nettverk med fokus på at maten er lokalt produsert og har ei historie. 

Men, som det vert påpeika av Haugum og Bjørnar Sæther i første kapittel: ein må ikkje forveksle liten skala og lokal tilknytning med sosiale, økonomiske og miljømessige forhold. Du kan altså ikkje, ved å kjøpe lokalproduserte produkt, gardere deg mot alt du ikkje ønsker å tenke på. Etikken bak produksjon av lokalt pinnekjøt treng altså ikkje vere betre enn etikken bak trailergrill.

Mismatch mellom produksjonsmetode og natur

I kokeboka Kjartans Tango av landslagskokk Kjartan Skjelde handlar introduksjonskapittelet om Skjeldes karriere som kokk. «Det sies at dyktige kokker kan jobbe som kirurger, og det tror jeg på!» skriv han. Så følger oppskrifter av typen innbakt blåskjel, råmarinert ytrefilet av okse og kveiteblings. Boka er rikt illustrert med bilete av lekre rettar, utandørs matlaging og opptak av eigne poteter, for å nemne noko. «Ikke vær redd for røyk og flammer. Mørnede poteter skal smake bål!» Boka her eit gjennomgåande reklameaktig gladspråk, nesten litt coachingaktig, og fokus er på gleda ved gode matrettar.

Seier over bakterieangst og byråkratar
Skjelde skriv også om lokale produkt, blant anna norsk Knudeost som eit godt eksempel på korleis vi i Norge kan vere leiande på mattradisjonar samt forstå korleis vi utnyttar det beste i dei råvarene som er tilgjengelege i våre regionar. Det er eit godt poeng, og her kjem eg til å tenke på då eg i sommar køyrde dyrlegebilen innover humpete skogsvegar, opp på ei sæter i Härjedalen i Sverige. Bondekona hadde ei halt ku eg skulle sjå på. Det var ei fjällko, ein gamal rase som ikkje melkar nok til å delta i effektiv industriproduksjon, men har eit temperament som kan få kveps til å gå og legge seg.


Matchar denne naturen ein hamburger?
Over ein vedomn på sætermeieriet, knapt større enn fire kvadrat, hang ei gryte med tjuefem liter melk. Kvinna tok seg ein sigg medan ho rørde i gryta og fortalde at denne osten var ikkje godkjend for sal av den svenske varianten av Mattilsynet. Tilsynet nektar oss å nytte trehyller til modning av osten, sa ho. Trehyllene hennar  var over hundre år gamle. Osteforma hundre og femti. Den var lappa med gaffatape heller enn erstatta med ei ny fordi det er i treet smaken og bakteriekulturen sit.

Godkjenningsrutinene for produksjon av lokalmat og tradisjonsmat er vanskelege, difor gjekk ho utanfor. Osten vart seld og distribuert på marknader lokalt. Gjerne med langhåra mygl på etter mogning i ein steinkjellar. Saman med andre «illegale tradisjonsostar». Då dei heime hos oss delte ut gratis mjølk til bygdefolk under ein meieristreik, heller enn å tømme mjølka i sluken, vart ein truga med bøtelegging frå Mattilsynet om ein ikkje stansa utdeling umiddelbart. Då villsaubonden Hilde Buer i Florø slakta eit lam heime på garden saman med ein skuleklasse, kom Mattilsynet og henta skrotten frå skulekjøkkenet. Den vart ansett som farleg. To veker seinare leverte dei skrotten tilbake til Buer, men ho fekk berre ete den sjølv.

Bakterieangst

Lokal vegmat på Strynefjellet
Det er slik kvalitetsmat Kjartan Skjelde etterlyser at vi produserer meir av. Kanskje ikkje illegalt, men dog, han ønsker seg kvalitetsprodukt. I Fjordamat påpeiker forfattarane at moderne hygienerutiner har øydelagt den naturlege bakteriefloraen slik at det blir nødvendig å tilføre bakteriekulturar for å lage produkta. Her bryt erfaringskunnskap, sanningar gjennom tusen år, mot moderne vitskap og nyare kunnskap. Dei skriv at småskalaprodusentar dei seinaste åra har kjempa ein hard kamp for å få lov til å produsere etter tradisjonelle metodar, utan pasteurisering og sterile produksjonslokale.


Som dyrlege fekk eg, i Ørebro i Sverige, inntrykk av at tilsynet var ute etter dei lokale produsentane. Dei vart mistenkeleggjort og uglesett. Tradisjonelle metodar som har blitt nytta i tusenvis av år, vart ansett som farlege og uhygieniske. Då eg inspiserte eit anna småskalaslakteri for første gong, vart eg, som dyrlege, med ein gong mistenkt å vere ute etter å finne feil, sjølv om eg ikkje hadde sagt eit ord. Ein kan lure på kva slags erfaringar som fører til slik sjølvlysande skepsis.


Men dette forklarer kanskje noko av fråveret av skikkeleg mat langs vegane.

På Strynefjellet. BURGER, kva anna?
Fjordamat formidlar den gamle kunnskapen som har vore gjeldande i tusen år. Den er på den måten også eit historisk verdifullt dokument som tek stilling og problematiserer framveksten av både forbrukarsamfunnet og nye tradisjonars inntog. Ingen av bøkene problematiserer vår tids praktisk tilgjengelege lokalmat, maten langs vegane. Det kan vi heller ikkje vente oss, praktbøker handlar trass alt ikkje om fast food, men fast food er vår tids lokalmat.

I matkøa saman med meg i Fjærland stod eit tysk ektepar. Dei ville ikkje ha hamburger, og gjekk sure derifrå. Det er freistande å påstå at avstanden mellom lokalmaten i bøkene og maten ein får lokalt langs vegane er fiksjon versus virkelighet. 

Anne Viken har mat med.


Les fleire essays av Anne Viken hos Prosa:

Brenning av høner og andre fakta for barn - om matindustriens desinformasjon retta mot ungar.

Kunstgjødselprofetar og andre kjøtthuer - om myter om landbruk, stor og liten skala.







Glad i dyr? Då liker du heilt sikkert mi bok frå dyrlegepraksis!


Eg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.