Gå til hovedinnhold

Tabloidmediene jagar lesarar over i nisjemedier


Ved å vere populistiske og overflatiske, jagar tabloidene høgt utdanna lesarar over i nisjemedier og halvoffentligheter.

Vi treng ei sosialt inkluderande offentlighet, og det er ingen grunn til å tru at dette inneber ein vulgær og uinformert debatt i eit land med eit så høgt utdanningsnivå som Norge, står det i innleiinga til antologien Demokratiet før og nå som kom ut i august.
Tar vi eit kjapt blikk på dagens medieoffentlighet, ser vi at påstanden er naiv. Eit eksempel på ei sak som har skapt myke liv i pressa siste vekene er saka om Trond Giskes sjåfør som køyrde i 140 kilometer i timen i 100-sona.

Utdanning polariserer

Eg er ikkje ein av dei som påstår at alt var betre før, og fekk, då eg kritiserte Dagbladets Tjostolv Moland-framside «Se hvor syk han er» på Ikveld på NRK2, høyre at eg var «for ung til å vite korleis ting var før». Men ein treng verken bli eldre eller samanlikne bakover for å sjå at det sirkulerer ei mengde banale nyhendesaker i dag.
På samt tid er eit faktum at det norske folk, og ergo også journalistar, har høgare utdanningsnivå enn før. Det underlige er at dette ikkje avspeglar seg i nyhendebildet. Kanskje avspeglar det seg i opplagstala. Nisjemedier aukar, medan dei landsdekkande tabloidene går ned. Utdanningsnivået speglar seg uansett i den politiske høgre-venstre polariseringa i Danmark. (Eit liknande studie er ikkje utført i Norge).

Utdanningskløft

I «The Education Cleavage: The Socio-Structural Foundations of Culture Wars» (Utdanningskløfta: det sosiostruktruelle grunnlaget for kulturkrigar) peikar den danske professoren Rune Stubhager ved Universitetet i Aarhus, på korleis grupper med høg versus grupper med låg utdanning i Danmark identifiserar seg med andre som tilhøyrer same gruppe og utdanningssjikt. Samtidig opplever dei konflikt med grupper med eit anna utdanningsnivå.
På kvar si side av utdanningskløfta ser ein at folk med høg versus folk med låg utdanning inntar motsatte posisjonar i typisk kulturkrigsaker, som immigrasjon. Dei med låg utdanning plasserer seg på høgre fløy, og dei med høg på venstre. Stubhager peikar på at ei utdanningskløft er i ferd med å erstatte dei forvitrande klasseskillelinjene.

Høgt og lågt utdanna lesarar

Denne utdanningskløfta kan tenkast å spegle seg i ei todeling av medias høgt- og lågt utdanna lesarar og lyttarar. Ei vulgariseringa av tabloidmediene i stadig meir forenkla og populistisk retning bidreg til å dyrke fram ei deling eller polarisering av offentligheten der «elitane» (eg liker ikkje ordet «elite», men det er illustrerande for poenget) forlet tabloidmediene og lagar seg eigne heil- og halvoffentligheter der dei kan bruke dei orda dei ønsker og snakke så lenge dei vil.

Dette gir ei deling i offentligheter, og i sin tur deling av lesarane. Til nisjemedier som Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv, debattmøter og tenketankar flyktar «elitane» med høgare utdanning som ikkje er så opptatt av kosereportasjer om Jenny Skavlan sleikar is av Maria Skappel.

Her kan dei lese saker og debattere med kvarandre i fred, medan «folk flest» blir «underhaldne» med saker av typen «Giskes sjåfør» i vekesvis gjennom tabloidmediene utan ein gong å kjenne til kvar elitane held seg, om ein ser bort frå at dei held seg i bilbakseter. Slik held ein folk med sirkus og brød (bygger opp under politikarhat: fæle politikarar som hevar seg over lova, samt følelsen av avstand: politikarar gjer som dei vil medan vi må følge lova), og grev i grøfta mellom «elitar» og «folk».

Stubhager viser at dei med lite utdanning i større grad enn dei med høg utdanning var skeptiske til den andre gruppa. Jo mindre ein kan identifisere seg med dei som sit på makta, jo større blir mistrua, og jo større blir avstanden og følelsen av «oss» og «dei».

Trash versus nisje

Demokratiets oppgave er å fordele makt til dei som ikkje har det, men ved å servere trash til «folk flest» og nisje og nettverk til «makteliten», står ein i fare for å utvikle og underbygge sterke «klasseskiller» blant lesarane. Polariseringa av samfunnet aukar, ikkje som klasseskiller men som «intellektuelle utdanningsskiller». Og ironisk nok: bak både trash og nisje står dei høgt utdanna.

Trashmediene serverer trash om Giskes sjåfør, medan dei chattar med Giskes venner på twitter. Dei bryr seg ikkje om fartsbøter. Dei byter sjåfør.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb