Gå til hovedinnhold

Blant rein og finhakka björnar

Denne sommaren har eg budd på eit toetasjes stabbur ved Storsjöen i Jämtland. Rundt stabburet, som er frå 1700-talet, går det hestar, solnedgangane er magiske og landskapet eventyrleg vakkert. Her jobbar eg som veterinär. Det er underbart.

Sidan mange distriktspraktiserande veterinärar i Norge for det meste står med handa i rumpa på ei ku og inseminerer, fann eg ut at det var betre å forlate landet. Livet er for kort til å levast i ein kutarm. Dessutan hadde eg ingenting imot å krysse grensa. Sverige er eit flott land, språket poetisk vakkert, og ein del ville nok blitt paff over kor mykje töffare ein del reglar for hald av husdyr er i vårt blågule naboland.

I Sverige er mange veterinärar, også eg, ansett i Jordbruksverket. Vi held til på veterinärstasjonar med alt utstyr, har mange kollegaer og köyrer raude veterinärbilar. Vi inseminerer ikkje.

Bileta her er frå merking av reinsdyr i Härjedalen i juli. Vi måtte stå opp klokka to om natta for å drive reinane inn i dei runde gjerda der dei spring rundt og rundt, og der kalvane blir fanga med lasso og merkte. Drivinga inn i gjerda föregår med firhjulingar, motorsyklar og helikopter. Når reinane har kome inn i gjerda, er alle med, små som store, og kastar lasso. Lappane har med seg ungane heilt frå babystadiet. Dei köyrer cross og snöscooter, og kan til og med flyge med propellar på ryggen alla Karlson på taket. Av og til krasjar dei og dett ned. Då ber det rett på sjukehuset.

Foto: driving med firhjulingar. Ein ser flokken på åsen nedanfor.


Bilde: her held ein oppe eit gjerde i tilfelle reinsflokken snur og spring tilbake.

Kvar natt driv ein fleire hundre nye reinsdyr inn i dei runde gjerda for å merke kalvane. Totalt er her mange tusen dyr. Slik driv dei på i over ei veke. Det er ein årleg happening og ein fantastisk opplevelse.

Bilde: her er ein i det runde gjerdet. Ungar og vaksne kastar lasso.

Rovdyrplaga er stor, og under halvparten av kalvane greier seg fram til dei er vaksne. Her i området er det både björn og ulv, og fleire bönder fortel om björn som jagar kyrne nattestid. Ein bonde fortalde meg at lenger nord kastar dei skotne björnar i elva, gjerne så dei flyt inn i eit vassverk og vert finhakka. Radiomerka jerv sender ein med bussen. Eventuelt sprenger ein dei vekk med dynamitt. Kva veit vel eg, men slik blir det altså sagt å vere.

Arikkelen står på trykk i Firda 13.august 2011.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys